08-09-2010 06:26:02
Thomas Hylland Eriksen - Plastøya
Plastøya i Stillehavet
Det er ikke alt som blir resirkulert. Selv om Renovasjonsetaten synger av full hals, på trikker og busser i hovedstaden, at restavfallet blir til lys og varme, finnes det nok av restavfall som verken blir fanget eller funnet. Mye havner for eksempel i sjøen. Jeg har ofte lurt på hvor det blir av det. Det meste blir vel før eller siden brutt ned av biologiske prosesser, har jeg alltid gått ut fra, og noe blir vasstrukkent og synker. Og så er det massevis av rare saker og ting som driver inn til land, slik at barn og voksne kan gå på skattejakt etter drivved og flaskepost etter en høststorm, eventuelt rake plastposer og engangshøvler sammen med tang og småstein når badestranden skal klargjøres før sesongen starter.
Det heter seg at det ikke finnes søppel, bare ressurser på avveie. Denne tanken liker jeg. Hadde den bare vært sann. Altså, nå er det selvfølgelig riktig at det er mye som kan gjenbrukes og gjenvinnes. Gamle pappesker kan med enkle grep bygges om til kjempefine dukkestuer, for eksempel. Gamle aviser kan bli til nye aviser. Plastposer går det an å lage fleecejakker av. Og selv gammel bæsj går det faktisk an å dyrke tomater i, hvis man bare komposterer den på den riktige måten.
Men apropos plasten: Det er faktisk ganske mye av plasten som bokstavelig talt flyter rundt, som det er vanskelig å omtale som ressurser på avveie. For litt over ti år siden ble nemlig en ny Stillehavsøy oppdaget ved en tilfeldighet da seileren Charles Moore kom over den på vei hjem fra Asia. Den befant seg omtrent midtveis mellom Hawaii og Beringstredet, i et område med lite skipstrafikk. Liten var den ikke. Størrelsen på øya er usikker, men den anslås til et sted mellom Texas og hele USA. Kanskje det mest korrekte er å snakke om et helt nytt kontinent.
Det aller mest enestående ved denne øya, eller kontinentet, er ikke at den er blitt oppdaget så nylig, men at den er helt og holdent menneskeskapt, men de som har vært med på å lage den, aner ikke hva de har gjort. Nesten ingen av de millioner av mennesker som har vært med på å bygge øya, vet at de har rett til å innkassere litt av æren for at den nå eksisterer.
Det er bare et lite problem. Det er ikke mulig å gå i land på denne øya. Selv sjøfugl som lander, synker delvis gjennom og får et slimete belegg på fjærene før de rekker å lette. Øya består i sin helhet av søppel, for det meste plast, som er klebet sammen av kjemikalierester av den klisne sorten. Motorolje og slikt.
Den nye øya, som på engelsk kalles The Great Pacific Garbage Patch – den store søpleflekken i Stillehavet – er blitt til ved at all slags flytende avfall fra begge sider av havet er blitt ført sammen av en havstrøm som går i ring mellom USAs vestkyst og Japan. Der blir de liggende, restene etter tannbørstene fra Yokohama og bæreposene fra San Francisco. Vannflaskene fra Tokyo og strandsandalene fra Los Angeles, limt sammen av slimete kjemikalier. Plast brytes jo ikke ned naturlig. Den blir liggende og duppe i havflaten, midt mellom Hawaii og Alaska, som et monumentalt vitnesbyrd om ressurser som er kommet så langt på avveie at de fleste har glemt at de finnes.
Thomas Hylland Eriksen